For en stund tilbake leste jeg en "Peanuts"-stripe ("Knøttene" på norsk) der Lucy spør Charlie Brown om hva som er meningen med livet. Charlie Brown svarer at "det er å gjøre andre glade". Lucy forstår jo selvfølgelig ikke hvorfor han mener at det kan være meningen med livet. For henne er vel meningen med livet heller det stikk motsatte, å nyte kunsten å gjøre livet surt for andre. Jeg for min del synes Charlie Browns svar er et veldig godt svar, og av en eller annen grunn fikk denne enkle tegneseriestripa meg til å tenke en del.

For hva er egentlig meningen med livet?

På det helt eksistensielle og primære nivået, så kan man vel si at meningen med livet er å overleve lenge nok til å føre slekta videre. Altså: bli kjønnsmoden, pare seg, få barn og oppdra barnet. Men de fleste mennesker ønsker vel å oppnå mer enn dette. Jeg tror for eksempel at mange mennesker er redde for å dø uten å bli husket. Man ønsker å utrette noe i løpet av livet som man vil bli husket for, det være seg en oppfinnelse, et kunstverk eller at man har oppnådd en slags heltestatus gjennom sine gjerninger. (Det er for eksempel mange krigsveteraner som har blitt husket på grunn av det de gjorde under krigen). Vissheten om at man ikke kommer til å bli glemt så fort man senkes ned i jorda kan nok hjelpe et menneske til å dø i fred. Men er dette til syvende og sist meningen med livet? At man på død og liv skal utrette store ting?

Man kan vel si at meningen med livet er å være lykkelig. Det å være lykkelig er i hvert fall et mål vi alle har. Men hva vil det si å være lykkelig? Mange vil kanskje si at lykken er å ha en familie, og kanskje barn. Da er vi i såfall tilbake til det første punktet mitt, men lykken kan jo være så mye mer enn det. Lykken kan være at man har muligheten til å jobbe med det man liker best. Lykken kan være å ta seg en tur ut i skog og mark. Lykken kan være å høre på god musikk eller se et vakkert bilde. Lykken kan være en kjæreste, gode venner, et hjem, en bra bok eller god mat. Kanskje meningen med livet er å være lykkelig, ikke vet jeg, men at lykke har mye å si er det i hvert fall ikke noen tvil om.

Nå ser jeg selvfølgelig saken fra mitt eget synspunkt men la oss si at jeg en gang skaper noe, for eksempel at jeg skriver en symfoni. (Dette er hypotetisk. Det er slett ikke sikkert at jeg noen gang kommer til å skrive en symfoni). La oss nå si at dette blir en veldig bra symfoni, og at folk liker den. Den blir faktisk så populær at folk fortsatt hører på den i flere generasjoner etter at jeg er død. (Igjen: dette er veldig veldig hypotetisk…) Men i hvert fall: folk liker det de hører, og blir glade når de hører på symfonien min. Da har jeg i hvert fall oppnådd tre mer eller mindre fundamentale mål:

1. Jeg har utrettet noe som jeg vil bli husket for.

2. Jeg har skapt noe som gjør andre folk lykkelige.

3. Vissheten om at jeg har gjort andre folk lykkelige bidrar til at jeg blir lykkelig selv.

Jeg tror Charlie Brown hadde et knakende godt poeng da han leverte den replikken. En gjennomtenkt ung mann denne Charlie Brown. Kanskje min mening med livet er nettopp å skrive en symfoni.

Det eneste jeg mangler da er bare å finne noen å dele livet med, og stifte en familie med, men for mange kan det kanskje fort bli vanskeligere enn å skrive en symfoni…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende