Så bra gikk det med planen min om å blogge oftere… Det er vel noen uker siden sist nå. Mye har skjedd, jeg har mye å fortelle, så dette kan bli et langt innlegg. Det kan også bli et høyt uinteressant innlegg for de aller fleste her inne, så dere er advart.
Som sagt har jeg hatt noen ganske hektiske uker. Her er noe av det jeg har gjort:
Jeg var med å spilte på "SKIN" i Steinkjer, et konsertprosjekt i Steinkjer kirke med nyskrevet musikk inspirert av Weidemanns glassmalerier i nevnte kirke. Det er et forholdsvis stort verk, et kor på 75 sangere, et lite orkester på rundt 25 musikere, tre sangsolister og en saksofonsolist. Og verket varer i ca en og en halv time, noe som er ganske langt, i hvert fall med tanke på at hver eneste sats går attacka, så det er lite pauser. Når komponisten i tillegg liker å skrive med mye melodisk slagverk (som er det jeg spiller), sier det seg vel egentlig selv at disse konsertene var mye arbeid for min del. I tillegg skulle jeg jo kjøre fram og tilbake mellom Trondheim og Steinkjer hver kveld, så det var to ganske slitsomme uker med konsert nesten hver kveld. (Det tar ca to timer og kjøre mellom Trondheim og Steinkjer, og konsertene startet klokken ni på kvelden. Jeg var med andre ord vanligvis ikke hjemme før halv ett-ett på natta).
Oppi alt dette hadde jeg skole på dagtid, og diverse skriftlige innleveringer samt en slagverkeksamen å forberede meg til. Vi hadde innlevering i Ex Phil (et komplett unyttig fag etter mine øyne, i hvert fall på et musikkonservatorium…), satslære og musikkteknologi. Jeg hadde med andre ord svært lite fritid de første to ukene i mai.
Derfor var planen å ikke spille med noen korps på 17. mai i år. Rett og slett fordi at det ville bli for mye arbeid. Men etter hvert som jeg tenkte på det, og 17. mai nærmet seg, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde særlig lyst til å bare gå og drive dank på nasjonaldagen. Alle vennene mine ( i hvert fall de aller fleste) spiller i korps, så hva skulle jeg ta meg til? Dessuten så har jeg spilt i korps på 17 mai hvert år nå siden 1992. Jeg skjønte at 17 mai ville ikke bli det samme hvis jeg ikke spilte, så jeg ringte gruppelederen på slagverk i Musikkforeningen Nidarholm og hørte om jeg kunne gå med dem, slik som i fjor. Og det passet jo bra, ettersom de var en mann i manko, så ikke noe problem!
Så da 17. mai kom, var det opp klokken fem på morgenen. Vi hadde oppmøte kvart på sju, og jeg måtte gå nedover til sentrum, ettersom det ikke gikk busser så tidlig, så jeg gikk hjemmefra klokken seks. Så gikk hele dagen i ett helt fram til klokken 17 på ettermiddagen, og en sliten, stiv og støl skarptrommis kunne vende nesen hjemover. Men i motsetning til i fjor så slapp jeg unna gnagsårene i år. Jeg hadde tatt mine forhåndsregler dagen før, og kjøpte meg nylonstrømper for å ha under de vanlige sokkene. Og det funka veldig bra: Ingen gnagsår!!
Det er forresten en litt morsom historie: Jeg gikk på Cubus på Trondheim Torg for å kjøpte disse nylonstrømpene. Der var det en del folk, og de som sto i kassen hadde det tydeligvis ganske travelt. Jeg visste jo ikke hvor nylonstrømpene var, så jeg stilte meg i kø for å spørre i kassen. Jeg kom fram til kassen og spurte hun som sto der om de hadde nylonstrømper. Hun reagerer ved å rope over hele butikken til en annen ansatt:
"VENKE!! DET ER EN HER SOM SKAL HA NYLONSTRØMPER! KAN DU HJELPE HAM!?"
De som sto rundt meg sendte meg noen merkelige blikk, og tenkte sikkert sitt om en ung mann som sto der og skulle kjøpe nylonstrømper. Det lyste ut av øynene deres: "jævla transvestitthomo…" Helt til "Venke" kom og jeg passet på å nevne sånn akkurat passe høyt at jeg skulle bruke strømpene slik at jeg ikke fikk gnagsår.
Men altså: Selv om jeg ikke fikk gnagsår den 17. hadde jeg en diger kul på låret etter skarptromma, øm i hendene og fingrene etter trommestikkene (spesielt venstre hånd, hvor jeg brukte et annet grep enn jeg er vant til) og stiv og støl i skuldrene. Dette hang i noen dager, men jeg følte at jeg måtte ned på skolen for å øve fredag og lørdag, ettersom jeg skulle ha slagverkeksamen snart. Det skal innrømmes at jeg de to dagene nærmest gikk på tomgang, og øvingen var serdeles lite effektiv. Pluss at jeg ble stadig mer frustrert over å ikke komme noen vei på marimbastykket jeg skulle spille.
Så jeg tok helt fri på søndag. Slappet av hele dagen, så et par filmer og spilte data. Kom tilbake på skolen på mandag, uthvilt, og marimbastykket mitt satt mye bedre enn det hadde gjort på lørdag. Nå har det vært et par ganske rolige dager, helt til i dag. I dag var nemlig eksamen.
Eksamen skulle være klokken 16 i dag. Jeg skulle spille et marimbastykke som jeg bare nesten var ferdig, et skarptrommestykke som jeg kunne veldig godt, og to progrocklåter med band. (jeg har trommesett som biinstrument, og slo sammen biinstrument- og hovedinstrumenteksamen.) Bandet besto av en gitarist, en bassist og en synthist, samt meg selv. Vi hadde ikke hatt tid til å øve alt for mye sammen tidligere, så vi var innstilt på å få gjort ganske mye i dag. Det første som skjedde var at den forsterkeren vi i utgangspunktet skulle låne for å bruke på synthen ikke var der den skulle være, og vi fikk et svare strev med å spore opp en ny. Akkurat den lille ekstra stressfaktoren man trenger tre timer før eksamen, ikke sant? Det tok oss ca en halv time å finne en annen forsterker, og vi fikk øvd en del.
Så kom eksamen, da. Jeg begynte med marimba. Det gikk rett i dass. Jeg fikk totalt jernteppe på en akkord midt ute i stykket, det stoppet helt opp et par ganger før jeg fikk kjempet meg videre med en puls som plutselig var omtrent dobbelt så høy som den pleier å være. Jeg unnskyldet meg bare med at jeg rett og slett ikke hadde teknisk overskudd til dette stykket, og at det kankje var i vanskeligste laget for meg. Jaja. Shit happens. Når man holder konsert må man bare skyve det så langt bak i hodet som mulig og komme seg videre. Det neste stykket var på skarptromme. Dette kunne jeg godt, så det var veldig morsomt å spille på konsert. På de sterkeste partiene tillot jeg meg å dra til litt ekstra og få ut litt aggresjon over at det gikk så dårlig på marimba. Konserten ble avsluttet med de to bandnumrene (Dream Theater – Hell’s Kitchen og Spock’s Beard – Snow: Ouverture). De gikk egentlig veldig bra.
Uansett: jeg fikk i hvert fall bestått på eksamen, og gode tilbakemeldinger på alt unntatt det første stykket (den fordømte ragtimen på marimba…)
Nå går jeg litt roligere tider i møte. Det er litt å gjøre, men ikke alt for mye, og det er stort sett ting jeg gleder meg til: Jeg har en mappeinnlevering i satslære, en deadline på fire tegneseriesider som nærmer seg, jeg skal være med å spille litt på en annen eksamen i starten av juni, jeg skal spille på sommerkonserten til Musikkforeningen Nidarholm og jeg skal muligens vikariere i Trondheim Symfoniorkester tre dager om et par uker. Pluss at jeg skal flytte, og det blir jo gjerne en del arbeid med det… Men etter det er det sommerferie, og ei hytte som det skal skiftes tak på.
Dessuten har jeg jo bursdag snart. (om to uker).
Det har som sagt vært tre veldig hektiske uker, men nå kan jeg begynne å slappe av, roe ned, coole’n.
…Og kanskje blogge litt igjen…